Status quo?

Førr nøyaktig fire år sia gjorde æ opp status her på bloggen. Det va nok litt overdrevent negativt, men ei grei oppsummering av min daværende livssituasjon. Så her e en oppdatert versjon, punkt førr punkt:

-Æ e no blitt 27 år gammel(!).
-Ingen studia å gi faen i førr tida, men masse studielån og egentlig minimalt å vise til (bachelorgrad i kunstvitenskap).
-Fast jobb i Bybanen i Bergen, foreløpig som kontormedarbeider og konsulent. Etterhvert vil stillinga utvides til testkjører, vognfører og eventuelt instruktør.
-Fortsatt singel.
-Har vel begynt å eliminere nån alternativa i forhold til ka æ skal bli når æ blir stor. Har jo såvidt begynt i min første ordentlige voksenjobb, og forhåpentligvis kan æ bruke den kompetansen og erfaringa æ opparbeide mæ her til å utvikle mæ videre. Har liksom ikkje planlagt å fortsatt kjøre sporvogn om 30 år.
-Feste kanskje ikkje like hardt som man kan få inntrykk av at man gjorde en gang, og føle æ har god kontroll over mitt forbruk.
-Økonomisk går det helt greit.
-Står opp klokka 0700 hver dag. Ikkje i helgen, da.

Alt i alt notere æ mæ en viss fremgang over disse åran, livet e ikkje så ille. Just don't forget to dance!

Forever young

Æ tenkte æ skulle prøve å ta opp igjen hansken her på bloggen, etter å ha lest igjennom gamle innlegg. Det va koselig lesning og artige inntrykk som det e fint å ha førr ettertida. No har det gått ei stund, og mye har skjedd sia sist. Æ e altså tilbake i Bergen, og helga som gikk fortjene absolutt en gjennomgang her.

Fredagen spilte The Navigators konsert på Kvarteret, og det va jo trivelig. Nedlagte Ricochets va visst ute av stand til å spille en konsert til under fem på terningen, og mye tyde på at dette nye bandet ikkje ligg langt etter i så måte. Bra kveld altså.

På lørdag sto æ relativt tidlig opp og stakk ut lamme han Stig førr å prøvekjøre miljøvennlige bila. Vi konkluderte med at Honda sin Insight blir litt førr daff, mens norske Buddy va en herlig kjøreopplevelse.



Vrooom

Det va akkurat som å kjøre sånne kræsjebila på tivoli. Artig førr ungan.

På kvelden varta Fruktbar opp med Guilty Pleasures, et herlig konsept kor dem spille "låtene du hater å elske". Etter mange gode drinka, en hel del allsang, overdreven bruk av congas forma som frukt, samt dansanes svartmetallera, bar det på nachspiel i et koselig kollektiv med enno flere drinka og god stemning. Svein, førr anledninga Bergens fulleste mann, varta opp med laks i pita til tross førr at han knapt klarte å stå på beinan. Æ imponerte med en heftig sing-along til "Bransjehora" og en eller anna stakkar sovna, så nån fant fram en tusj og tegna han i hele trynet. Han stakk dessverre av før han Bjørn rakk å ta bilde av shaminga. Deretter blei det gauling på gamle sviske, alt fra Neil Young til Roxette med nachspielgitar til sola sto opp.

Et så suksessfullt nachspiel e sjelden vare, og æ følte mæ som en 20-åring igjen. På søndag kompletterte en TIL-seier i serieåpninga en ganske så perfekt helg. Så får det heller være at man går inn i uka med søvnunderskudd og slak lommebok.

Har blogging blitt så retro at det nesten er trendy?

Når jeg ble oppmerksom på fenomenet blogg, var dette selvsagt alt for sent og dertil helt malplassert. Hele konseptet var i rak nedoverbakke og mistet stadig tilhengere. Tida hadde gått fra Bloggen, litt på samme måte som tiden hadde gått i fra Mjøndalen Fotballklubb på 90-tallet, hvilket en journalist i tidsskriftet "Bladet Fotball" visste å lage en 4 siders artikkel / kronikk om på den tiden da magasinet ble tilsendt alle lisensbetalende fotballspillere i perioden rundt årtusenskiftet.

Når jeg nå sitter å snekrer på mitt første blogginnlegg på mange år, føler jeg meg nok litt som journalisten som skrev artikkelen "Har tida gått i fra Mjøndalen?". Han visste, som jeg vet nå, at ingen- selv ikke hans egen redaktør- kommer til å lide seg gjennom mengder med spalter om et tema som bare engasjerer en utdøende gruppe mennesker: Nostalgikerne, de som fakitsk var der når tida ikke hadde gått fra et liten drabantbylag med brune drakter.

Tiden gikk nemlig fra Mjøndalen, men nå har Mjøndalen fulgt en megetmenende sosiologsynsers oppfordring om å "ta tiden tilbake" og jaggu befinner ikke Mjøndalen seg fra og med neste sesong på allnorsk nivå.På samme måte mener jeg det nå er på tide at bloggen tar tiden tilbake og igjen engasjerer et sted mellom 5 og 7 lesere på landsbasis. Det er selvsagt en lang vei å gå før dette kan bli tilfellet. Men når stormen rundt fenomenet Facebook omsider er i ferd med å stilne, kan det hende at det nettopp er meldinger som leses av et pittelite knippe med mennesker som igjen er tingen.

Fant et litt festlig innlegg fra presidenten for en supportergruppe som kaller seg "Medvinden":

""Som president (kun i medgang) må jeg nesten beklage at Medvinden tok litt av på Briskeby. Det er utrolig hva medgang kan gjøre med deg, og i ett øyeblikk bikket vi nesten over til å bli ekte supportere. Igjen... beklager! Tror det var sunt for alle parter at vi kom ned på jorda med tap i Fredrikstad. Medvindens medlemsmasse (som har økt kraftig på facebook) er i dag uenige om den videre veien.Mange har kommet med sinte utbrudd og vil melde seg ut i lys av motgangen i siste kamp - noe jeg både respekterer og beundrer! Som president mener jeg likevel at en 3. plass fremdeles betyr medgang, men vi fordømmer selvfølgelig gutans forrige innsats. Med ny seier til helga blir det imidlertid ny satsing med banner fra oss. Med tap blir det veldig stille! ""

Thunder down under

Sitt inne og kose mæ med en voldsom storm utafor. You better run, you better take cover.

Vinter i juli

Hey, da va æ på plass in a land down under, where women glow and men plunder, visstnok. Som nevnt har jo klimaet i Kina vært litt i overkant av min toleransegrense, så det va fint å komme ned hit til 15 grada. Om natta blir det kanskje litt i kjøligste laget ettersom at det e vinter på denne sia av kloden.

Min vert, Kristian, bor i en bydel av Sydney som hete Manly, etter de særdeles mandige innflytteran som slo sæ ned her. Leiligheta e stor og fin, med en 50-tommers HD-TV og en million kanala, ca. Æ føle den virkelig knytte stua sammen.

Vi har vært på kasino i Sydney city og det va kjempestas. Endte opp med å tape bare 20 dollar etter et par runda med Hold'em. Forøvrig deilig med store porsjona med slakta storfe og ost igjen. Alt i alt kose æ mæ her, men glede mæ til å komme hjem igjen. Planlegg en samleoppdatering med masse kjedelige turistbilda så snart æ kommer mæ hjem. Sees snart, dudes!

Beijingin'

Kinas stolte hovedstad e minst like varm som Shanghai, men heldigvis ikkje like fuktig. I dag har ae besoekt Tian tan og Tian 'an Men, samt sett underlige tegnefilma paa et uforstaaelig spraak. Det va stort sett det ae hadde energi til.

Altsaa, Kina saa langt: Ankom Nanjing for noen daga sia, hang ut der med en del klassekamerata. Grei nok by, veldig varmt. Heiv mae saa paa et tog oestover til Shanghai. Her bodde ae altsaa ganske fasjonabelt (gjorde forsaavidt det i Nanjing ogsaa) og sentralt. Shanghai blir visst omtalt som Oestens Paris, saa det passe jo fint for en skarve Tromsoevaering. Trur ae klarte aa ploeye igjennom de mest umiddelbare turistattraksjonan der. Satse paa aa komme med en bildespesial etterhvert.

Vel, i morra har ae tenkt aa besoeke den forbudte by -ikkje saa forbudt lenger- og dagen etter det blir det forhaapentligvis en tur til Muren. Saa muligens en dag med shopping foer reisa fortsette soerover til Australia.

Lille Trond paa nye eventyr

Hellowatch?

Som kanskje den ivrige leser av denne bloggen har faatt med sae, befinn ae mae no paa andre sia av jorda, naermere bestemt Shanghai, Kina. Huske foroevrig at ae paa et tidspunkt i barndommen hadde en serioes plan om aa grave et hull til Kina. Det rant nok ut i sanda...

So, yeah! Lenge sia sist no. Denne sommern har saa langt vaert usedvanlig rik paa opplevelsa. Det starta vel med Roskilde 08, der man fikk med sae et vell av gode konserta, fikk i sae store mengda maltbrygg, og ikkje fikk med sae teltet hjem. De fleste som va der va nok enig om at det va en fin tur, men man kjente det vel litt i beinan og i levra. Dermed hadde jo det mest fornuftige etter denne musikk- og pilsekstravagansaen vaert aa ta ei rolig uke hjemme paa sofaen.

Vel, dokkers unge og lovende helt fant heller ut at det riktige va aa tilbringe ei natt paa kastrups kolde gulve foer han dro hjem, pakka om, og satte snuta mot det fjerne Oesten. Og der e ae altsaa no. Paa et litt for fint og dyrt hotell all den tid ae e for lat til aa bytte. Salige gamle Astoria skal visstnok ha husa celebriteta som Albert Einstein og han som spilte Hovmesteren i "Grevinnen og hovmesteren". Og ae e helt sikker paa at ae saa han Chow-Yun Fat her tidligere i dag.

No kaste dem mae snart ut av internettbaren, saa ae maa runde av. Men kommer snart sterkt tilbake. I mellomtida: Think, Choose og heia TIL!

Ja, så sitter vi her igjen...

Atter nån måneda har flydd forbi uten oppdateringe, men perioden har ikkje vært fullstendig hendelsesløs. Æ sitt førr øyeblikket på en klam og dårlig lufta datalab og ser ut på folket som ligg og slange sæ i det strålandes solskinnet. Burde selvfølgelig ha sittet på en klam og dårlig lufta lesesal all den tid eksamen kun e en snau måned unna, men æ syntes det va på tide med en oppdatering her. Skal prøve å komme tilbake til den nevnte ikkje fullstendig hendelsesløse perioden, men først en ny utgave av en gammel spalte: Kjendisa æ har hatt på trikken. Altså som har sittet på med trikken æ har kjørt. Her følge den foreløpige lista i kronologisk orden:

Sandra Lyng Haugen: Ex-idol m/store puppa
Viggo Hansen: NRK-programleder
Michael Krohn: Vokalist i ærverdige Raga Rockers
Freddy Dos Santos: Fotballspiller førr et av norges kjipeste lag
Christopher Nielsen: Norges beste tegneserieskaper

Right, det va det førr denne gang. Innestengt hilsen.

På 'an igjen

Crikie! Et halvt år sia sist æ rabla ned nåkka her på bloggen. Ettersom at det helt sikkert ikkje e nån som sjekke lenger, kan æ skrive akkurat ka æ vil! No e det vel forresten det æ (og han Eivind) har gjort til no, men here goes...

Først og fremst en liten forklaring på manglanes oppdateringe fra denne kanten de siste månedan: Eh, kunne jo ha sagt at æ har vært nedlessa i skolearbeid, men det vet alle at ikkje stemme. Bortsett fra de siste to uken før eksamen i desember, da æ sjokkerte mæsjøl med en læringskurve som ikkje ligna grisen. Og det holdt. Såvidt. Jepp, første semester med kinesisk språk blei krona med en glimrende bestått på studentweb. Flaks at det ikkje va bokstavkaraktera.

Dermed e alles kjære evighetsstudent tilbake på Blindern og i full gang med et nytt semester. Første dag på lesesalen, og æ holdt ut i ganske nøyaktig 57 minutter. Og no sitt æ her på datalaben. Sånn kan det gå. Jaja, æ skal gjøre mitt beste fra no av førr å se til at trivialiteta fra mitt relativt begivenhetsløse liv atter finn sin vei hit til bloggen. Til neste gang: Tataaa.

Forresten: Godt nyttår, alle tre!

Her går det unna!

The boy is back in town

Jadda, godtfolk. Herved e bloggen atter oppe og går. Æ legg skylda førr det langvarige fraværet av oppdateringe ene og alene på vederstyggeligheta som e Facebook. Faen ta dette makkverket som konsumere tid, eksponere dæ førr folk du hadde glemt at du mislikte, lar dæ irritere dæ over stupide applications og ubrukelige quizzes, og ikkje minst pinlige fyllebilda som legges ut førr Gud og hvermanns åsyn. Pinlige fyllebilda va tidligere forbeholdt bloggsfæra, og med dette tar æ ansvar og skal prøve å la denne bloggen bli en aldri så liten motsats mot MyFace.

Sitt atter her på studenthybelen og tar mæ en rolig pils etter ei og ½ relativt hard uke. Man skal ha vært rimelig langt ute førr å ikkje ha fått med sæ at den fjerde årlige Buktafestivalen gikk av stabelen i Tromsø Rock City forrige helg. Alle snakke om været når det kommer til festivala, så æ skal nøye mæ med å konstatere at de aller aller fleste va enig om at det va en fin festival. Personlig blei æ meget positivt overraska over Waterboys, flirte godt med The Hives og koste mæ masse med Supergrass(sjøl om æ savna et par hits), Calexico og Iggy m.m. Ooog ikkje minst godt selskap fra de fleste landsdela.

Her e et par fotos eksklusivt førr bloggen. Not to be found on Facebook.


Trbngr


Arne Andreas storkosa sæ...


Jens Martin syns det va mediokert


Tore Kristian & ego va fornøyd så lenge det va pils

Velkommen tilbake neste år :)

Fiße!!!

Syns det passa sæ med en dobbel-s. Jepp, æ har vært på konsert med Baby Woodrose igjen og konstaterte någet skuffa at vokalisten ikkje brølte dette synonymet før det kvinnelige kjønnsorgan på etter hver bidige låt, jfr Bukta '06. Han åpna faktisk med å be om unnskyldning på forhånd dersom nån blei støtt, men problemstillinga oppsto altså ikkje. Førr all del, når man kan skilte med en så tøff bart, e man jo unnskyld åkke som:


Konserten forøvrig sto vel til en sterk firer, og oppvarminga va ved slett ikkje ueffne Tsunami, kor kompis Tore Kristian traktere tromme.

Den siste tida har gått med til en hel del trikkekjøring, ikkje mye nytt der. I dag fikk vi kake fordi det e blitt fremma plana om trikkelinje til Fornebu, og det måtte liksom markeres.


Ho Torhild Skogsholm e forresten ganske kul.

Ellers har æ hjulpet Tor og Magnus med å sette opp masta på Tor sin båt, forhåpentligvis får æ bli med på litt seiling i løpet av sommern.


Det holdt på å gå skikkelig til helvete, men vi berga oss på et vis.


IBåt, komplett med mast

Utover det har æ (som vanlig) ikkje så mye å melde, sommern e her på sett og vis, æ e blakk og burde studere mer. Begynne som smått å glede mæ til bukta. Og å få lønn.

En hel masse vissvass for spesielt interesserte.

Det skjer ikke så mye i livet for tiden, men forrige søndag hadde jeg en høyst sjelsettende opplevelse som jeg har lyst til å fortelle om.

Slik jeg ofte gjør på søndager, valgte jeg å bruke dagen på å gå meg over sjø og land. Det var en fin dag. Fuglene som allerede hadde rukket å komme sørfra sang av hjertens lyst og rett bortenfor lia, ved fjøsen til gamle Sjur, han som vi bare kalte Sjofel-Pål, for en rev og rasket over isen slik rever gjerne gjør på denne tiden av året.

Når jeg nå hadde gådd meg selv over sjø og land en periode, hendte det seg slik at jeg møtte på en gammel mann.
Han var ikke mye å se til. Fattig og stusselig, og med lørvete klær.
Jeg hadde mest lyst til å gå videre, for jeg hadde nemlig en hel del mer sjø og land jeg hadde tenkt til å gå meg over før det ble mørkt.


Men denne gamle mannen.. Han ville liksom ikke la meg passere. Han spurte så. Ja, han til og med sagde så. Og han ville så absloutt vite hvor jeg hørte vel hjemme.

Jeg skulle til å svare Tromsø for å bli ferdig med det hele , men så plutselig kom det til meg et vagt minne fra noe dypt inne i meg. Noe jeg ikke riktig kunne gripe tak i for det var bare så langt borte. Så alt for fjernt....
Kunne det tenkes at jeg likevel ikke hørte vel hjemme i Tromsø?
All spørringa og sagdinga til den gamle mannen hadde fått meg til å innse noe jeg liksom ikke visste hva var, noe bortenfor alt. Tanken på å gå meg noe mer over sjø og land denne kvelden, var nå ikke like aktuell.

Da var det som om noe grep tak i meg.
Jeg begynte å trampe. Trampe trampe tramp. Ikke visste jeg hvorfor og hva det var som gikk av meg, men jeg var liksom ikke tilstede, men hadde trampet en helt annen plass. Til et helt annet land. Et vakkert land. Rundt meg strømmet andre trampende mennesker til. Vi holdt hverandre i hendene og trampet sammen mens vi gikk rundt i ring. Etterhvert hadde vi blitt så mange at vi dannet flere ringer med trampende mennesker som gikk i paralelle sirkler, men i motsatt retning hvilket gjorde det hele om mulig enda vakrere. Jeg var hjemme. Jeg var hjemme.

Vi ropte i kor. " Jeg hører hjemme i trampeland!"
"I trampeland?" spurte den gamle mannen.
" I trampeland" svarte jeg. "Og alle vi som trampe kan, vi hører hjemme i Trampeland" ropte vi.
Det siste var selvsagt ikke helt riktig. Jeg kjenner en rekke mennesker som kan trampe, men som likefullt ikke hører hjemme i Trampeland, men hva gjorde vel det på en slik dag? Den vakreste av alle dager.

Minutter gikk, timer passerte og før jeg hadde vendt tilbake hadde det blitt kveld. Jeg skjønte nå at den gamle mannen var noe mer enn det jeg hadde trodd ved første øyekast. Han hadde lært meg noe om hvem jeg var. Hvor jeg hørte til. Hvor jeg hørte vel hjemme?

Han så på meg med et lurt smil før han sa: "Jeg er villig til å selge deg en ny mobiltelefon for bare 250 kr". "En slik helt grei nokiasak som fungerer til å ringe og sende tekstmeldinger med". Dette var i sannhet et menneske helt for seg selv, tenkte jeg. Han fortsatte: " Du får beholde ditt gamle nummer, men du må lage en helt ny kontaktliste, for den gamle er nå tapt for alltid"
Jeg visste ikke hva jeg skulle si så jeg bare så mot ham med et takknemlig blikk. Det siste han sa var: "Lov meg en ting kjære barn, lov meg at du ikke mister denne telefonen. Du har mistet så mange nå, og jeg vil nødig se deg miste en til". Så forsvant han.

Mens jeg gikk meg selv over sjø og land på vei hjem, kunne jeg høre en sang i det fjerne. Det var Sjur, han vi bare kalte Sjofel-Pål. "Jeg hører hjemme i hinkeland!" . "I hinkeland?, spurte en gammel mann" "I hinkeland", svarte Sjur, gråtkvalt av ren ekte lykke.
Sjur, han vi bare kalte Sjofel-Pål, var endelig kommet hjem.

Lille Trond kjører jernhest

Jepp godtfolk, da har unge og lovende Ringvold påbegynt sin karriere som trikkefører. På mandag blei det håpefulle kullet med aspiranta kasta rett ut på sporveinettet med klamme neva på kontrollspaken til sporveiens flaggskip: SL-95.

Etter første tur kan æ trygt si at trikkeføring e en spennanes opplevelse. Det e en fin treighet i systemet som gjør at det ikkje alltid e like lett å beregne bremselengden. Når det e sagt, va det minst 20 cm klaring til taxien æ nesten moste etter å ha kjørt 300 meter. But not to worry, så godt som alt og alle har nemlig vikeplikt førr trikken, men om æ blir til å stå knallhardt på kravan e en anna sak. Hvis æ har forstått Newton rett, vil nemlig et legeme med en masse på ca. 80 tonn og ei toppfart på rundt 80 km/t lage vei i vellinga...

Ettersom opplæringa mi går mer eller mindre på heltid i tre måneda, tvers igjennom eksamenstida, lure kanskje nån av dokker på korsn æ mestre studia på samme tid? Æ kan forsikre dokker om at æ yte akkurat like mye no som før æ begynte på kurset: Sweet fuck all.

Gutan og trikk!

Først og fremst må æ gratulere gutan med en knepen 1-0-seier over jævla 'enga. Tusen jævla takk førr minst 60 klamme minutta med hjertet langt oppi halsen før dommern endelig blåste. Det skal fan ikkje være enkelt å heie på TIL...

Ellers har æ nyss starta min opplæringsprosess fram mot sertifisering for manøvrering av 80 tonn tysk stål gjennom gaten i Oslo. Det starta ekstremt tidlig (0800) og sia æ har levd på Tokyo-tid de siste månedan, blei det tungt å stå opp.

Bedre blei ikkje saken av at kurset, i kjent kommunal stil, brukte syv tima på å gjennomgå stoff som med litt godvilje lett kunne vært gjennomgått på to. Men æ får betalt førr å sitte der å nikke, og dessuten va kaffen gratis. Skal komme tilbake med (forhåpentligvis) entusiastiske rapporta når æ engang får satt mæ bak spakan på en av disse blå jernlarvan. ¡Va, Douglas! ¡Es su cumpleaños! Eller nåkka sånt...

Trikken den går dit vi vil, direkte dit vi skal

Æ våkna til en koselig telefon i dag morges, idet ei trivelig dame kunne ønske mæ velkommen som trikkeføreraspirant. Jippi! No må æ bare bestå en medisinsk test og gjennomføre et tre måneders kurs, så kanskje dem slepp mæ laus med en av disse:


-Trikken kan jo ikke gå uten skinner? -Joda! *Ding ding*

Livet uten mobil.

Så skjedde det altså igjen. Mannen som har et like stort gjennomtrekk av mobiltelefoner som TIL skifter trenere, ble igjen en mobli fattigere. Denne gangen ikke på grunn av destruksjon som følge av innvielsesritualet ( "man tager simpelthen telefoniapparatet og slenger det i gulvet til det likefrem er umulig at få innretningen til at fungere efter sitt formål, for andre en dens eier som nu er den eneste der kænder apparatets hæmmeligheder)

Denne gangen fant en jævel det forenelig med sine moralske prinsipper å ganske enkelt forflytte mobilen over fra min eiendomssfære til sin egen eiendomssfære. Det hele på skikkelig lumpent vis.

Det viste seg altså å være en årsak til at det henger store plakater som advarer mot å la eiendeler ligge ubevoktet på universitetsområdet. Hvem skulle trodd noe slik?`

Ettersom jeg også manglet lader til en gammel Mr. Erikson Hr. Willum var så elskverdig å låne meg for en tid tilbake, har jeg dermed vært ute av tilgjengelighetens vannvidd i noen uker nå. Det hele fortonet seg nok litt som når Profeten Muhammed gikk til fjells, Jesus tok turen ut i ørkenen eller når Buddha gikk en tur ut fra slottet. De oppdaget at menneskets veldige eksistens sentrert rundt livets verdslige goder, forhindret oss i å se hva som ligger innenfor. Noe annet enn det materielle forbigående som du temmelig sikkert ikke får ta med deg til det neste rike, foruten den obligatoriske sekseren og en 5pk snus til å roe nervene.

Noe dypere. Noe...Noe...


På den annen side har jo tilgjengelighet visse fordeler. At min blodsbror Trond nok en gang skulle vandre byens gater har for meg vært hinsides all dimetral fornuft til det omsider ble kjent for meg at han hadde opperert bare et langt hjørnespark lenger bort.

Å komme drassende på hockey- løkka ti minutter før de andre gir seg, er et annet kjedelig symptom.

Jeg er dertil temmelig sikker på at jeg har gått glipp av følgende:

- John Cleese trengte noen tips til en ny Python- film og prøvde å ringe.
- Steinar Nilsen trengte en kyndig materialforvalter med sans for detaljer og bøttevis av positivt ladet energi og prøvde derfor å ringe.
-John Lennon trengte en ny bassist til oppstandelsen av The Beatles ( Ettersom det er usikkert om Paul lever)
- Egil Olsen og Nils Arne Eggen ringte ettersom de trengte en tredjemann til deres årlige erfaringsutveksling om sideforskyvning og myldring i gjennvinningsfasen.
- En fyr med navn Tor Roald Sildfjordnes ringte for å invitere til en 24 dagers ubetalt stilling som dekksgutt på en 2,5 fots sjark med kurs for yttersida og med besetning som teller 7 mann.
- Det ringte ei dame.
- Professor dr. juris Peter Lødrup ringte for en lengre diskusjon omkring problemområdet "lyst i kull og kjønn".

Det var det hele for denne gang. Heia TIL

How the west was won and where it got me

Nån ganga slår det mæ at æ må være en ganske bra fyr i grunn. Sånn æ ser det, omgir bra folk sæ med andre bra folk, og æ har kommet til at æ kjenne utrolig mange utrolig bra folk rundt om i landet. Beklage emo-rantinga, e jo ikkje full engang, men helga har nok en gang vært fylt med gode opplevelsa og høyt alkoholinntak. Denne gangen i Bergen by. Det va bra å være tilbake...


Sissy Wish, Arne Andreas og Lisa



Amo stilte med en armfull tattooz



Turdus Musicus på Kvarteret lørdag



Ja... Arti va det no



Nach hos Arnes: Stig, Amo, Lisa og Marte



Ah, emo-Arne og emo-Trond

Altså nok en super weekend. Æ våkna på Oslo S kl. 06.30 i dag morges og kjente mæ lettere redusert. Lettere redusert e også min finansielle situasjon, så no e det nok på tide å skaffe sæ jobb. Ellers: Takk til alle som va med på å gjøre Bergen-turen minneverdig. Ah, fuck it: Takk til alle, punktum!

My Friends...

Ville bare takke alle førr ei kjempearti uke hjemme i Tromsø, dokker veit kæm dokker e.
Lyngjennomgang av uka som va:

-Mandag: Billig pils på BlåRock
-Tirsdag: Pils og fotball på Kaos
-Onsdag: Pils og biljard på Driv
-Torsdag: Skitur. Pils og film lamme brodern
-Fredag: Turdus Musicus-konsert og pils på Blå. Guitar Hero-nach med gin/tonic.
-Lørdag: Bursdagsfest og bytur med vin og pils og Ratzeputz på Driv, Circa og BlåRock
-Søndag: Burger på BlåRock og pils hjemme.

I skrivende stund sitt æ atter på hybelen min og kose mæ med en pils som på mystisk vis har overlevd i kjøleskapet i over ei uke. Takk, Tromsø: I love you!