bullshit!

Okei, da har æ fått på det reine at det ikkje stemme at øl og sprit og mer øl og whiskey og vin blir fin. Det blir bakfull-og-oppe-så-seint-at-æ-ikkje-rakk-den-siste-forelesninga-idag-og
-egentlig-har-sovet-bort-hele-jævla-dagen. Og det rime jo ikkje engang.

Fant ikkje på nåkka tittel...

Fan, va visst litt tidlig ute med å friskmelde mæ sjøl, gitt. Æ va på kontroll hos fysioterapaut i går, og ho va nesten imponert over at æ ikkje hadde fått kneet ut av ledd igjen, sånn som æ har hoppa rundt i Tromsø. Neida: Ei uke til på krykke, støttebandasje i to og ingen fotball på to måneder! Har jo altså humpa rundt i Tromsø som den lykkelige idioten æ e og trudd at beinet va nesten helt bra igjen, men den gang ei, altså.

I natt drømte æ forresten at æ kjørte rallybil med Marcus Grönholm. Lure på om drømmen va en smule influert av lange runda med ridge racer på psp-en som Arne har lånt...

Beklager at det kanskje litt førr ofte e en negativ tone fra mi side her på bloggen, men når man e en fattig krøpling uten framtidsutsikta e det ikkje så lett :P Har jo forresten både Iggy-konsert og Oslotur å se fram til, samt innlevering av semesteroppgaven som æ ikkje har begynt på. Everybody do the happydance!

Jåååååå....

Jeg bare sklir gjennom livet, jeg gidder ikke henge meg opp i bagateller.

Som Raga sier det, æ gir mæ no fan. I allefall: På fredag va æ å han Gaute ute og drakk bare to øl hver. Jepp, vi va stolt sjøl. Men etter en kosli tur ut med et minimalt inntak av alkohol skulle æ være fancy i matveien da æ kom hjem og ordna i stand litt spekemat og potetsalat. Skal man dømme etter de drømman æ hadde i natt, må regelen bli at man ikkje bør spise mat som rime på hverandre før man legg sæ.

Her e det æ huske av drømmen min: Notar hadde funnet det dørr godt å bygge nye lokala over Mack-bryggeriet, og dit opp skulle æ. Men helt uten videre blei heisen til en uregjerlig ekspressheis i en skyskraper på Manhattan. Mye opp og ned der før æ fant mæ sjøl i førsteellevern til TIL. Her fant æ det førr godt å score to særdeles usportslige mål etter hverandre, nåkka som gjorde at alle hata mæ, og æ begynte nesten å bælje i søvne når Sjefen sjøl, Ole Martin Årst, va skuffa over mæ.

Så tok drømmen en uventa vending. Æ blei plutselig rik(!) som utkaster(!!) på ei strippebule(!!!) og fant ut at æ skulle kjøpe kveg og leve som cowboy i Texas. Desverre va det omtrent her æ våkne og lurte på ka fan som hadde skjedd.


Anyways, hvis du ser denne mannen, kjøp han en øl ellernå :P

I'm tellin' ya, fellas!

Fan, her sitt man med støttebandasje og krykka og må vel strengt tatt se langt etter påskefjellet i år. Har æ fortelt om den gangen æ fikk kneet ut av ledd? Ikkje det? Vel, here goes:

På lørdag va æ ute lamme gjengen i kollektivet, samt folk fra koret og gode gamle ekssamboer Jens, som va på besøk i helga. Vi stakk etterhvert på Hulen, og stemninga va på topp, med øl i glasset og god musikk. Musikken va faktisk så god at æ bestemte mæ førr å ta en svingom på dansegulvet. I etterpåklokskapens navn va kanskje ikkje det det beste trekket. Æ hoppa ut på gulvet i kjent stil, men i det æ landa merka æ instinktivt at nåkka ikkje va som det skulle være. Det faktum at æ plutselig befant mæ på rygg med øl over hele mæ og venstrebeinet i en uvant vinkel va jo en liten pekepinn.

Æ skjønte straks ka som hadde skjedd: Kneskåla hadde funnet det førr godt å ta turen til sida av kneet, og der har den jo ikkje nåkka å gjøre. Arne hjalp mæ på beinet (på sett og vis) og vi peila oss mot utgangen førr å ringe taxi eller ambulanse.

Det va da Arne fikk den ideèn at han skulle bære mæ ut. I det han slengte mæ over skuldra i et realt brannmannsløft, sa det knepp inni beinet og plutselig va alt på plass igjen. Kneet funka mer eller mindre som det skulle, og festen kunne ufortrødent fortsette, naturlig nok med en mindre aktiv innsats på dansegulvet fra mi side.

Men idet vi skulle forlate Hulen, va det at nån spurte mæ korsn æ fikk kneet ut av ledd. Æ valgte å presentere en litt førr livaktig demonstrasjon, og dermed va kneet ute igjen. Til og med legan på legevakta va imponert over min klossathet. Det hjalp jo også på situasjonen at den koselige turnuslegen aldri hadde hatt befatning med sånne skada før. Tross det fikk han atter skåla på plass, og æ kunne hinke hjem sammen med anstand Bjørn.

I dag har æ fått tatt røntgenbilda, og det ser ikkje ut til å være komplikasjona. Igjen va neste alle fornøyd med kvelden, vi fikk oss tross alt en god latter. Hvis man ikkje kan le av knær ute av ledd, ka kan man le av da? Åja, æ kommer til Tromsø på fredag. Yay!