Gaute, erobreren.

Folkens. Jeg har gjort meg noen dyrkjøpte erfaringer jeg gjerne vil dele med dere når vi nå står på trappene til en ny helg uten helt å vite hva som venter oss.
Mine erfaringer kan formuleres i tre universelle lover, eller bud om du vil, og lyder som følger:

1: Ikke legg kortet igjen i baren når Gaute befinner seg i samme lokale!

2: Ikke, under noen omstendighet, la mat ligge ubevoktet når Gaute befinner seg innenfor en radius på 200 meter!

3: En megakebab til 85 kr, er ikke merkbart større enn en høyst ordinær kebab til 70 kr!

Natt til søndag 5 November:

Lov nr 1:
Pass dere! Lørdag kveld foretok nemlig Gaute en reise i seg selv, og fant det i den forbindelse helt forenelig med sine etiske prinsipper å kjøpe Øl på min regning. Det hører riktignok med til historien at han fikk min tillatelse til dette, men nevnte tillatelse hadde nok mer karakter av tilgivelse, ettersom tøysevannet allerede var kjøpt da Gaute ba om lov. I ettertid spanderte jeg likegreit to øl til på Gaute, i det jeg måtte berømme ham for å ha klart å overbevise personalet om at mannen på bildet var ham selv.

Lov nr. 2
En trivelig kar på Driv valgte prisverdig nok å forære undertegnede en lekker baguette med seranoskinke og gode greier. Jeg må vedgå at jeg gledet meg villt og hemningsløst til å innta denne godbiten på vei hjem fra byen, men det skulle vise seg at en annen person i lokalet hadde helt andre planer med dette vesle stykket brød. Etter å ha vært på en kort befaring i baren, som ikke kan ha vart i mer enn et halvt minutt, kom jeg tilbake, en baguett fattigere og en lykkelig og mett Gaute rikere.

lov nr .3
Ettersom en sulten og fattig Gaute hadde vært så elskverdig å stjele mat fra undertegnede, fant jeg å måtte krone denne vakre kvelden med en aldri så liten kulinarisk henrykkelse på hjemveien. Valget falt på den eksotiske matopplevelsen Kebab med Thousand Island- dressing.
På menyen fantes også alternativet "Megakebab", men sulten som jeg var ba jeg ikke bare kebab- mannen lage en Megakebab, jeg ba han sågar sette ny personlig rekord i kebabstørrelse. Dette skulle kebabkongen ha 100 kr for. "En noe stiv pris" , tenkte jeg, "men til gjengjeld får jeg sikkert skikkelig valuta for mine sårt oppsparte". Mannen ved siden av bestilte en høyst ordinær kebab til 70 kr. " Hah sucker", tenkte jeg, " her må sikkert han gå sulten til sengs, mens jeg for usle 30 kr mer, formelig kan fråtse kebab til det tyter ut av øra på meg".

Til min forbauselse la kebabmannen to temmelig nøyaktig like store pitabrød i pressjernet. "Vel", tenkte jeg, " så blir sikkert mitt pitabrød fylt til randen, mens han må vandre slukøret og gråtkvalt hjem, med et stort tomt pitabrød mellom labbene".

Dette skulle imidlertid vise seg ikke å bli tilfellet. Kebaben jeg og min sidemann fikk, var så like i størrelse at det egentlig hadde vært meg knekkende likegyldig om sidemannen hadde fått min gigant-kebab, og jeg hans høyst ordinære sådanne. Når jeg rundet det gamle kunstmusèet og hadde kastet i meg jævelskapen, var jeg fortsatt sulten som etter fjorten dagers faste. Kebaben var med andre ord ikke så stor som jeg hadde håpet, men til gjengjeld smakte den ganske jævlig.

På dette tidspunkt er det Gaute slår på tråden. Kvinnemennesket han hadde slått følge med gjennom storgata viste seg nemlig å ha mannlig samboer, hvilket Gaute ikke visste å sette umåtelig stor pris på.

Dagen etter ble imidlertid litt triveligere enn dagen før, i det jeg fikk tekstmelding fra klientellet på Driv som kunne opplyse at de hadde belastet kortet mitt med to øl for mye. (Innrømmer at min første mistanke hadde falt på Gaute kvelden før, men han bedyret sin uskyld.) Kontoen min ville bli tilført kroner 84,- i løpet av få dager. Senere samme dag berget TIL tippeligakontrakten etter noen intense sluttminutter.
Det ordner seg som regel til slutt.

Slik går nu dagene.

Eivind