To uforglemmelige fotballkamper. G i begivenhetenes sentrum.

Bjerkaker - Gyldenborg 3-2. Gunnar blir dagens mann.

Det var i disse dager da jeg og CC planla en slags ”battle of the titans”mellom Bjerkaker og Gyldenborg på Bjerkakers hjemmebane . Dette må ha vært i det herrens år 1994 og den gang hadde vi ikke flotte kunstgressbaner å boltre oss på. Å neidu. Vi måtte spille på den ovale sandkassa”Lærskolegrusen”, med humper og gresstuster både hist og her og en kjedelig nedoverbakke på søndre flanke. Dette skulle vise seg å bli en uforglemmelig fotballkveld(formiddag), med stjernespissen Gunnar i den absolutte hovedrollen. Lærerne Øystein, John og Agnar ( Christensen, for tiden hjelpetrener for TIL ), syntes dette var et strålende tiltak, og velsignet oss likegodt med fri til hele skolen. På denne måten kunne vi få noen tilskuere til kampen mente de, og jeg er dem evig takknemlig for nettopp det. Tilskuerantallet var på drøye 300, men alle innvolverte kan med hånden på Bibelen og what not, skrive under på at det føltes som over 50 000. Dommerne, de noe inhabile lærerne John og Øystein, måtte gang på gang stoppe kampen for å be tilskuerne trekke seg tilbake ettersom kantspillerne våre til tider måtte hoppe bukk over ekstatiske tilskuere. Stemningen var helt fantastisk, og det er slettes ikke noe jeg finner på.

Gyldenborg stilte med fremtidige A-lagsaspiranter på både TIL, TUIL og Skarp ( Helt sant. En av spillerne har faktisk spilt tippeligafotball), samt egen buss, fanklubb og matchende dresser (ikke helt sant). Selv hadde jeg og medcoach Robin rasket sammen det beste vi klarte å oppspore av fotballspillere i Bjerkakers rekker. Noen opplagte valg var dessverre skadet, deriblant Håkon ( når var han ikke skadet?), men vi endte opp med en brukbar gjeng, selv om ikke spillerne på Gyldenborg virket å ha videre tro på oss. Undertegnede sto i mål, Gaute spilte stopper, Solberg, Harald og Robin midtbane og i løpet av kampen fikk også fjerdeklassingene Einar og Eirik sjansen til å vise seg fram. På topp hadde jeg sett meg ut en kar fra B-klassen. Ikke hadde jeg sett fyren så ofte i aksjon, bortsett fra i kampene mellom A- og B-klassen, der vi ikke hadde nevneverdig respekt for fotballregler og gjerne kunne finne på å spille 38 mot 12. Like fullt hadde jeg tro på at denne utslepne diamanten ville gjøre seg som spiss. Og Josè, Nilsen, og Nordmark(eh..), ta dere en frisk reinlender alle tre. Dette skulle nemlig vise seg å bli tidenes genistrek av en fotballtrener noen sinne.

Det hele begynte ganske trasig for Bjerkakers utvalgte menn. Gyldenborg gikk tidlig opp i en komfortabel 2-0 ledelse, uten at undertegnede kunne lastes for noe særlig mer enn ett av disse målene. Bjerkakerlaget var slagent og vi så særdeles mørkt på hele vår ganske eksistens. 290 tilskuere likeså, bortsett fra et titalls herreløse fra egen skole med hang til Iskariot og sterkere stoffer, som for anledningen hadde valgt å holde med bortelaget.

Dette ville imidlertid ikke Gunnar ha noe av. Tre ganger blir han spilt i gjennom. Tre ganger plasserer han ballen kjølig i lengste hjørne for keeper. Vi kunne knapt tro det vi så. 290tilskuerne var elleville av begestring, mens de ti øvrige var som sunket i jorda. Det utrolige var et faktum. Det var bibelske tilstander. David hadde slått Goliat. Herregud så gøy det var.

Gaute gjorde sin livs kamp som stopper, midtbanegjengen gjorde et solid stykke grovarbeid og undertegnede fikk en firer på VG-børsen for sin innsats som keeper (hvis jeg ikke husker feil, hadde jeg en hel redning i løpet av kampen).

Men det var spesielt èn mann alle ville ha en bit av denne spesielle dagen. Vedkommende virket faktisk forbausende lite brydd over oppstyret rundt sin egen person og ryktene vil ha det til at han måtte skrive så mange autografer denne dagen at han fikk fravær de to neste skoletimene. I ettertid har han fortalt meg at dette kanskje er det største han noen sinne har opplevd med skoene på, og for undertegnede var dette heller ikke langt fra tilfellet.

Selv rakk jeg neste skoletime med glans. Det var heimkunnskap og jeg fikk pisket i hop en temmelig brillefin eggedosis. Læreren ble imidlertid ikke så veldig imponert, ettersom hun hardbarket hevdet at det var pannekaker vi skulle lage denne dagen, men dette er en helt annen historie…Etter kampen feiret vi med Øl, (sånn ca 6 år etterpå riktig nok. Den gang fikk vi knapt lov til å drikke Gøy-saft på skolen. )

Bjerkaker- Gyldenborg 4-1. G blir igjen dagens mann

Neste vår var det igjen duket for storoppgjør mellom Bjerkaker og Gyldenborg. Gyldenborgerne var temmelig revansjesugne må vite, og gutta fra Calcutta og Tromsøs beste vestkant ( Hansmarka, Mellomvegen osv) var ikke tunge å be. Denne dagen fikk vi ikke oppleve det samme trykket fra tribunen som sist, ettersom hele skolen, med unntak av sjette klasse, var på ekspedisjon en eller annen plass på Monkey Island. Hele sjette klasse fikk imidlertid med seg bataljen og i tillegg stilte Gyldenborgerne med egen borteseksjon. ( Helt sant).

På forhånd hadde jentene i de to gode naboklasser følt seg noe oversett ettersom de ikke fikk en tilsvarende kamp. Øystein, min store helt, slo imidlertid i bordet og predikerte at skulle jentene ha kamp, så fikk de dæsken peise meg ordne det selv. Da ble det jaggu stilt gitt.

Denne gangen hadde jeg og Robin desto færre spillere å plukke fra, grunnet nevnte utflukt. Vi landet på bortimot samme lag som sist, ikke overraskende med vår store profil i fri rolle på topp. Den eneste forandringen vi gjorde var at Tor Anders havnet mellom stengene, mens undertegnede skulle bekle rollen som et slags vandrende midtbaneanker i posisjon foran sindige Gaute Babb i vant stopperrolle. Tar jeg ikke feil fikk Mats rollen som propell denne dagen. Håkon ( fortsatt skadet) fikk ansvar for innbyttene, men da han i pausen ville bytte ut det stadig vandrende midtbaneankeret (undertegnede for de som tvilte), ble han umiddelbart avskjediget fra sin post. Christian F, som hadde varmet opp og var klar til å komme inn, ville slettes ikke vite av meg de påfølgende dagene.

Igjen fikk vestkantgjengen fra det glade Bjerkaker et belastende utgangspunkt. Gyldenborg tok oppskriftsmessig ledelsen 1-0, og igjen følte vi at våre dager var talte. Men igjen ville en viss gylden lugg ha et helt annet eventyr skrevet inn i historiebøkene. På stort sett samme vis som ved forrige korsveg, plasserte han ballen presist i lengste hjørne som om det var den mest opplagte sak i verden. Vi gikk til pause på 1-1.

I mellomtiden hadde Rune pigget hjem og hentet en flaske saft som vi delte broderlig ( 60-20-10-5-5-0) mellom oss. Hva det var han hadde hatt i disse dråpene vites ikke. Andre omgang var nemlig intet mindre enn en maktdemonstrasjon. Gaute Babb var igjen bunnsolid som stopper. Solberg,Harald Barnes, Mats og Robin var konger på midtbanen. Tor Anders reddet det som kom og selv minnes jeg i hvertfall at jeg sprang det jeg var kar om (hvilket jeg tror jeg kan takke 60% av saftflaska til Rune for).

Men tungen på vektskålen skulle altså igjen vise seg å bli denne spydspissen vi hadde. Før kampen var over hadde han like greit banket inn nummer to og tre, og den dag i dag står han bokført med seks av totalt syv scoringer for Bjerkakers fotballakademi. Hvem som scoret det siste målet får det bli opp til andre å fundere på.

Eller vent! Jaggu kom jeg ikke på det også.. Det forløp seg nemlig som følger: En medspiller passer inn foran mål forbi en utmanøvrert motstander- keeper, og på bakerste stolpe dukker ingen andre enn det vandrende midtbaneanker opp. Fra rundt regnet en halv meter og på kliss åpent mål, banket jeg likegodt ballen i tverrliger og ned (bare for å være på den sikre siden). Etterpå var det stemmer i hodet mitt som befalte meg å feire målet med en klassisk flyger, hvilket skulle påføre meg en del smerter ettersom underlaget stort sett besto i grus og stein samt en diger trestokk jeg presterte å dra med meg i gledesrusen. Feiringen fikk for øvrig ikke helt den responsen jeg hadde sett for meg,(tror det var en person som feiret sammen med meg) uten at jeg skal la det bli noe tema. Igjen hadde vi slått Gyldenborg, denne gangen 4-1, og igjen ble Gunnars bravader ett hett samtaleemne på fotballpuber rundt om i det ganske land.

I ettertid fikk jeg høre rykter om at suksessen nok hadde gått en anelse til hodet på Gunnar. Det kan faktisk utarte seg i en heller uheldig retning når unge spillere slår igjennom uten å helt være rede for å takle det voldsomme mediekjøret. En kompis kunne nemlig berette at Gunnar hadde uttalt at undertegnedes mål var av den enkle sorten, mens hans egne fulltreffere var resultatet av store enkeltmannsprestasjoner.Vel, ham om det.

Tar jeg ikke feil, blir nok en viss lysluggs fremtidige barnebarn offer for stadige påminnelser om to helt spesielle fotballkamper fra barneskolens glade dager.

Eivind