En hel masse vissvass for spesielt interesserte.

Det skjer ikke så mye i livet for tiden, men forrige søndag hadde jeg en høyst sjelsettende opplevelse som jeg har lyst til å fortelle om.

Slik jeg ofte gjør på søndager, valgte jeg å bruke dagen på å gå meg over sjø og land. Det var en fin dag. Fuglene som allerede hadde rukket å komme sørfra sang av hjertens lyst og rett bortenfor lia, ved fjøsen til gamle Sjur, han som vi bare kalte Sjofel-Pål, for en rev og rasket over isen slik rever gjerne gjør på denne tiden av året.

Når jeg nå hadde gådd meg selv over sjø og land en periode, hendte det seg slik at jeg møtte på en gammel mann.
Han var ikke mye å se til. Fattig og stusselig, og med lørvete klær.
Jeg hadde mest lyst til å gå videre, for jeg hadde nemlig en hel del mer sjø og land jeg hadde tenkt til å gå meg over før det ble mørkt.


Men denne gamle mannen.. Han ville liksom ikke la meg passere. Han spurte så. Ja, han til og med sagde så. Og han ville så absloutt vite hvor jeg hørte vel hjemme.

Jeg skulle til å svare Tromsø for å bli ferdig med det hele , men så plutselig kom det til meg et vagt minne fra noe dypt inne i meg. Noe jeg ikke riktig kunne gripe tak i for det var bare så langt borte. Så alt for fjernt....
Kunne det tenkes at jeg likevel ikke hørte vel hjemme i Tromsø?
All spørringa og sagdinga til den gamle mannen hadde fått meg til å innse noe jeg liksom ikke visste hva var, noe bortenfor alt. Tanken på å gå meg noe mer over sjø og land denne kvelden, var nå ikke like aktuell.

Da var det som om noe grep tak i meg.
Jeg begynte å trampe. Trampe trampe tramp. Ikke visste jeg hvorfor og hva det var som gikk av meg, men jeg var liksom ikke tilstede, men hadde trampet en helt annen plass. Til et helt annet land. Et vakkert land. Rundt meg strømmet andre trampende mennesker til. Vi holdt hverandre i hendene og trampet sammen mens vi gikk rundt i ring. Etterhvert hadde vi blitt så mange at vi dannet flere ringer med trampende mennesker som gikk i paralelle sirkler, men i motsatt retning hvilket gjorde det hele om mulig enda vakrere. Jeg var hjemme. Jeg var hjemme.

Vi ropte i kor. " Jeg hører hjemme i trampeland!"
"I trampeland?" spurte den gamle mannen.
" I trampeland" svarte jeg. "Og alle vi som trampe kan, vi hører hjemme i Trampeland" ropte vi.
Det siste var selvsagt ikke helt riktig. Jeg kjenner en rekke mennesker som kan trampe, men som likefullt ikke hører hjemme i Trampeland, men hva gjorde vel det på en slik dag? Den vakreste av alle dager.

Minutter gikk, timer passerte og før jeg hadde vendt tilbake hadde det blitt kveld. Jeg skjønte nå at den gamle mannen var noe mer enn det jeg hadde trodd ved første øyekast. Han hadde lært meg noe om hvem jeg var. Hvor jeg hørte til. Hvor jeg hørte vel hjemme?

Han så på meg med et lurt smil før han sa: "Jeg er villig til å selge deg en ny mobiltelefon for bare 250 kr". "En slik helt grei nokiasak som fungerer til å ringe og sende tekstmeldinger med". Dette var i sannhet et menneske helt for seg selv, tenkte jeg. Han fortsatte: " Du får beholde ditt gamle nummer, men du må lage en helt ny kontaktliste, for den gamle er nå tapt for alltid"
Jeg visste ikke hva jeg skulle si så jeg bare så mot ham med et takknemlig blikk. Det siste han sa var: "Lov meg en ting kjære barn, lov meg at du ikke mister denne telefonen. Du har mistet så mange nå, og jeg vil nødig se deg miste en til". Så forsvant han.

Mens jeg gikk meg selv over sjø og land på vei hjem, kunne jeg høre en sang i det fjerne. Det var Sjur, han vi bare kalte Sjofel-Pål. "Jeg hører hjemme i hinkeland!" . "I hinkeland?, spurte en gammel mann" "I hinkeland", svarte Sjur, gråtkvalt av ren ekte lykke.
Sjur, han vi bare kalte Sjofel-Pål, var endelig kommet hjem.